Bloggen har fått ny platform!

Fra august 2015 har “En verden av naturtyper” flytta til forskning.no. Håper du vil følge bloggen videre der! Klikk her for å se “En verden av naturtyper” på forskning.no

Bilde av ny blogg

Advertisements

Kartleggingssommer

Feltarbeidet mitt i år er kartlegging av naturtyper på Hvaler. Både naturtypene og plantelivet her er verdt å oppleve!

Når jeg kartlegger må jeg kjenne artene for å vite hva slags naturtype de indikerer. Et kjent eksempel for mange er blåveis, som indikerer at det er kalk i jorda. Her på Hvaler finnes planter som krever både saltvannspåvirkning og varme, noe som er eksotisk når man er fra Solør. Bergrunnen på Hvaler er kalkfattig, men det finnes kalkrike flekker på grunn av marin påvirkning. Disse flekkene er alltid artige å komme over, for der er det morsomme ting å finne.

Fagerknoppurt kan finnes på steder med kalk I grunnen
Fagerknoppurt kan finnes på steder med kalk I grunnen
Markjordbær er også en kalkindikator.
Markjordbær er også en kalkindikator.

Flybilder er grunnlaget for naturtypekartlegging. Når jeg kartlegger tegner jeg inn grensene mellom ulike naturtyper rett i flybildet. Selv om man får oversikt fra flybildet, kan det ikke sammenlignes med å se landskapet fra en høyde. Hvaler her ikke de helt store høydene, men den sterke vindpåvirkningen gjør at det er få trær på toppene. Ikke bare er det fint for å få overblikk over studieområdet, det er også utrolig fin utsikt!

Lykkelig kartlegger med utsikt til havet
Lykkelig kartlegger med utsikt til havet

Noen naturtyper, slik som nakent berg, er enkle å kjenne igjen. Andre typer kan variere mye mer. Naturtypen grus- og steindominert strand er lett å kjenne igjen der man forventer å finne den, altså langs kysten. Men, ettersom landet har hevet seg, og kysten ikke lenger er hvor den var, hender det at man finner grus- og steindominert strand på helt andre steder. Arter bruker lang tid på å kolonisere disse områdene, så derfor ligger noen fortsatt blottlagt.

Grana brer greinene sine utover det som har vært ei strand
Grana brer greinene sine utover det som har vært ei strand

Menneskets bruk av natur kompliserer også kartlegginga. På Hvaler har alle ressurser vært tatt i bruk, med jorder der det var mulig og beite ellers. Når dette ikke lenger holdes ved like endres naturen sakte, men sikkert. Som oftest blir den mer og mer lik slik den var før den ble tatt i bruk. Jeg kartlegger naturen slik den framstår i dag, men dagens arter er et resultat av hvordan naturen har blitt brukt, og hvor lenge det er siden. Når det er lenge siden drifta opphørte, kan det være vanskelig å vite hvilke arter man bør se etter. Da er det bra at ikke alle spor forsvinner like fort, slik som steingjerdene, som fortsatt finnes på de utroligste steder her.

Ein skigard kan'kje vara evig. Kan et steingjerde det?
Ein skigard kan’kje vara evig. Kan et steingjerde det?

Som kartlegger må man se all variasjonen som finnes i området, og da ender man ofte opp med å se helt andre ting enn det man gjør på tur ellers. Jeg får nærkontakt med dyr, fugler og utrolig fine naturopplevelser. Det kan anbefales!

Angrepsmetoder for NiN2.0

I april ble NiN 2.0 lansert. Hurra! Dette er blogginnlegget for deg som tenker «NiN 2.0??», deg som tenker «NiN ja, det burde jeg kunne litt mer om» og ikke minst for deg som tenker «grrr NiN – hvordan i all verden skal jeg noensinne skjønne meg på deg?»!

Først og fremst; NiN står for Natur i Norge, og er navnet på et system som beskriver og deler all natur i Norge inn i typer. Målet er at når dette systemet brukes til kartlegging skal vitenskapelige kriterier ligge til grunn og resultatet skal være etterprøvbart. Et slikt system trengs for at alle som har meninger om hvordan natur skal forvaltes skal kunne kommunisere, også på tvers av interesser og fagfelt. NiN skal gi forvaltere objektiv kunnskap som de kan legge til grunn i sine avgjørelser.

NiN kom i første utgave i 2009. Selv om Rune Halvorsen, som er hjernen bak systemet, allerede da prøvde å lage et objektivt system, var det rom for forbedringer. De forbedringene er nå gjort, og resultatet er NiN2.0, som altså ble lansert i april 2015. Hele systemet er gjennomgått, det har kommet til en veileder og systemet har fått nye nettsider. So far so good!

Hvis du vil bli kjent med NiN er den enkleste metoden å bruke Artsdatabankens verktøy «NiN på nett». Det er litt uvant at man ikke kan bla seg gjennom naturtypene slik som man kan både i Fremstad og DN-håndbok 13. Bortsett fra det har systemet tilnærmet lik funksjon som en bok (tiden du ellers ville brukt på å slå opp i bokas register er dessverre også lagt inn).

For deg som bare vil få et innblikk i systemet – fokuser på «Natursystem» som du finner under «Typeinndeling». Utforsk, så får du ett innblikk i typesystemet, og det er kjernen i NiN. Hvis du er interessert i naturtyper på land kan du konsentrere deg om 2 av de 7 hovedtypegruppene; nemlig Fastmarkssystemer og Våtmarkssystemer. Klikk på dem, og så får du opp de hovedtypene som hører innunder hver gruppe. Klikk på en hovedtype du interesserer deg for, så får du opp mer informasjon.

Hvis du skal kartlegge med NiN2.0, så vil jeg anbefale å starte med Kartleggingsveilederen, som trass i sitt noe avskrekkende antall sider er ganske lettlest! Målet med en slik veileder er at alle kartleggere skal kartlegge mest mulig likt, slik at resultatene blir etterprøvbare. Veilederen kan lastes ned fra Artsdatabanken sine nettsider, og gir en grundig introduksjon til hvordan kartlegginga skal gjennomføres. Etter det ville jeg brukt tid på å utforske typesystemet på nett, med fokus på å identifisere de typene du trolig vil finne når du kartlegger.

Fanene «Lokale miljøvariabler» og «Beskrivelsessystem» kan utforskes for å lære mer om variablene som er brukt for å dele inn i typer og om hvordan du kan beskrive typene grundigere. Disse fanene kan også brukes som oppslagsverk når du kommer til en av mange forkortelser du ikke skjønner hva står for. Ellers er en del forkortelser forklart i veilederen, og enda flere i Artikkel 3. Dersom du var vant til NiN1.0, og savner noe informasjon som var å finne på de gamle nettsidene, så finner du dem hvis du googler «naturtypebasen».

3D-briller er et must på 3D-datasalen på Stockholms Universitet. Det er her jeg jobber med NiN nå. Foto: Sigrun Aune
3D-briller er et must på 3D-datasalen på Stockholms Universitet. Det er her jeg jobber med NiN nå. Foto: Sigrun Aune

Så til slutt – til deg (og meg) som er frustrert over at det, trass i store forbedringer, fortsatt er mye som mangler; det jobbes på spreng med å få systemet ferdig! Målet er at alle typene skal beskrives kort i veilederen, og da får man den enkle håndboka som mange har savna. Det kommer artslister, beskrivelser av grunntypene, og mest sannsynlig en del bilder. Det er fortsatt feil, det merker jeg godt når jeg forsøker å bruke systemet, men det blir færre dag for dag!

Dessverre kommer NiN2.0, som de fleste nyfødte, til å ha en del barnesjukdommer i sitt første leveår. Jeg håper det er som med vannkopper – det er ille som liten, men mye verre som voksen, så det er bare å bite tenna sammen og stå i det. Hvis vi kartlegger med NiN2.0 i sommer og evaluerer etterpå, så får vi forhåpentligvis et fullt utviklet kartleggingssystem til sommeren 2016!

Jeg ser rødt

Vår på Stockholms Universitet er synonymt med blomstring.
Vår på Stockholms Universitet.

Er det kjærlighet i lufta som gjør at jeg ser rosenrødt? Eller er jeg forbannet fordi jeg har gått glipp av finværet fordi jeg måtte lese til eksamen? Neida, verden har fått rødtoner på grunn av flybilder!

Flybilder gir godt overblikk over landskap, og jeg har dratt til Stockholm for å lære å tolke naturtyper ut fra flybilder. Det er lett å skille veier, hus og vegetasjon fra hverandre i vanlige flybilder, men mitt hovedmål er å skille ulike typer vegetasjon fra hverandre. Da skal veldig ofte grønt skilles fra grønt.

Selv om vegetasjonstypene ligner i det vanlige fargespekteret, har de ganske ulik refleksjon i nær-infrarødt (colour infra red). Å bruke nær-infrarøde flybilder gjør det derfor mye enklere å skille forskjellige typer vegetasjon. Barskog og løvskog blir helt forskjellig, ulike fuktighetsgradienter kan sorteres og det blir helt tydelig hva som er levende og dødt. Har du bilder tatt om våren kan du til og med skille ulike løvstreslag fra hverandre, fordi de setter blader til forskjellig tid, og dermed har ulike mengder klorofyll. For de som tolker flybilder her i Stockholm er det en selvfølge å bruke nær-infrarøde bilder.

Det som gjør at jeg ser rødt, er at i disse bildene er fargene helt ulike de vi ser i vanlige flybilder. I nær-infrarødt blir det vi vanligvis ser som rødt, grønt, mens planter med klorofyll blir røde. Dermed får de fleste naturtyper ulike nyanser av rødt; rød-oransje bjørkeskog, knallrøde enger, møkkete-brunrød lynghei, mørkegrønn-rød barskog, rosagrå sumpskog. Grønne områder i bildene er områder med lite levende vegetasjon, slik som helt nyslåtte enger og veldig våte myrer.

Fargene endrer seg og med sesongen, ut fra når de ulike vegetasjonstypene har stor fotosyntese og biomasse-produksjon. Våte områder kommer sent i gang, så de blir røde i juli. Tørre enger blir røde fort, men mister fargen utover sommeren ettersom vegetasjonen blir mer tørr. Løvtrær er rosa om våren, og blir røde utover sommeren. Det tar litt tid å tolke fargene riktig.

Etter å ha brukt hele uka på datalabben her på Stockholms Universitet har jeg om ikke annet begynt å tenkt i nær-infrarødt. Når jeg kom ut fra labben i går og så de rosablomstrende kirsebærtrærne på universitetsområdet var min første tanke; «de blir nok rødere utover sommeren»!

Jeg er med andre ord godt i gang med å lære det jeg skal her i Stockholm. Nå har jeg sett på svensk vegetasjon i bilder i en måned, neste uke begynner jeg med mitt eget område i Norge. Trolig er det mye rødt å se der og.

Til Sverige for å se i 3D på data

Norge har 1630km grense mot Sverige, og en grensegang markerer skillet mellom svensk og norsk granskog. Skogen endres ikke av at grensa krysses, men det gjør systemet for kartlegging av natur. Jeg har reist til Stockholm for å lære den svenske metoden!

Naturtype- og vegetasjonskartlegging i Norge gjøres hovedsakelig i felt. Kartleggerne (meg inkludert) reiser ut med tilnærmet blanke ark (i hvert fall blanke flyfoto) og gjør alt arbeidet ute. Stereoskop og overlappende flybilder montert på ei metallfløy gir 3D-syn i felt, en nyvinning når metoden ble oppfunnet rundt 1970. 45 år og enorme tekniske fremskritt senere er ikke metoden nevneverdig endret.

Kartlegging av natur i felt med stereoskop. Fra feltarbeid sommeren 2012. Fotograf: Anders Bryn.
Kartlegging av natur i felt med stereoskop. Fra feltarbeid sommeren 2012. Fotograf: Anders Bryn.

I Sverige har de valgt en helt annen fremgangsmåte. Der er flybildetolkning hovedarbeidet i naturtypekartlegging. 3D-utstyr på dataskjerm gjør at man kan fly gjennom landskapet digitalt og i tillegg til farger, se terrenget og høyde på busker og trær. Om sommeren drar man ut og gjør kontroll av det som er kartlagt. Dette systemet tillater en helt annen fremdrift enn det vi har i Norge. Til tross for at vi har mer penger og mindre landareal, er en langt større andel av Sverige kartlagt.

Spørsmålet da er, hvorfor gjør ikke vi som i Sverige? Systemet for kartlegging har stor innvirkning på hvor mye av naturen som kan tolkes ut fra flyfoto. I Sverige er systemet bygd opp av enheter som er lett gjenkjennbare i flyfotoet, i motsetning til Naturtyper i Norge-systemet der ulike typer defineres av hvilke planter som finnes i hver type. Mest sannsynlig vil ikke flybildetolkning kunne brukes for Naturtyper i Norge i like stor grad som det gjøres i Sverige. Jeg syns likevel det er verdt å prøve!

Nå er jeg på plass i Sverige, og skal følge et kurs på Stockholms Universitet i kartlegging og analysering av natur på den svenske måten. Oppholdet mitt her, på 2,5 måneder, skal følges opp av en artikkel der jeg tester ulike kombinasjoner av tolkning og kartlegging. Det blir minst like spennende, og langt mer vitenskapelig, enn mitt svenske prosjekt nummer 2; å prøve ut alle Stockholms konditorier. Velkommen på besøk – enten på konditori, eller i data-labben!

Blekkspruter og skjulte skatter

Blekkspruter, for folk flest personifisert gjennom Blekkulf, er for lysteknikere uunnværlige i lysriggen. I naturtypekartlegging er de uønsket – men vanskelige å unngå. Når jeg studerer kvalitet i naturtypekart er blekkspruter noe av det jeg må håndtere, og som jeg gjerne vil kvantifisere!

Når vi kartlegger natur, tegner vi streker rundt alle de forskjellige typene natur vi finner; en rik skog, ei fuktig myr, en rabbe. Et tegna område kaller vi et polygon, og for hvert polygon noteres naturtypen det inneholder. Vi driver heldekkende kartlegging, det vil si at all naturen innenfor området skal inkluderes i et polygon og tilegnes en naturtype. Det høres vel ikke så vanskelig ut?

Noe av det jeg vil se nærmere på er hvordan kartleggerene tegner ut polygoner. Her kommer blekksprutene inn. I naturtypekart er blekkspruter uoversiktelige polygon, gjerne med lange, tynne armer som snor seg inn mellom polygon med andre naturtyper. Ofte er det nettopp slik naturen er utforma, og da må blekksprutene med. De beste kartleggerene klarer likevel å unngå dem. Jeg er ikke der enda, men håper å skjønne mer etter å ha studert flere kart i detalj!

Blekksprut
En blekksprut av verste slag kommer til syne mens jeg digitaliserer.

I 2014 var vi 3 kartleggere som kartla akkurat det samme området, med det samme systemet, i Valdres. Nå er omsider disse naturtypekartene digitalisert og klargjort for analyse. Området er ikke stort, bare én kvadratkilometer, men likevel er det utrolig store forskjeller mellom de tre kartene. Bare antallet polygon som kartleggerne har delt området i varierer fra 262 til 525, nesten akkurat det dobbelte! Kartlegging var altså ikke så enkelt likevel. Jobben nå blir å finne ut hva som er forskjellig i kartene, og sette tall på hvor forskjellige kartene egentlig er.

Skjulte skatter i kartene er en av utfordringene. Det er nemlig mulig å lage polygon med flere naturtyper i samme polygonet. Ofte er det da en dominerende naturtype og en annen naturtype som opptrer flekkvis. Flekkene kartfestes ikke direkte, men skjules i et større polygon. Jeg har tre kart som hver for seg gir meg hint om hva som befinner seg hvor, men skattejakt er vanskelig når kartene gir forskjellige hint både om hva jeg kan finne, og hvor jeg skal lete.

Anders hovedtyper
Naturtypekartet med totalt 526 polygoner, her er bare hovedtypene vist.
Heidrun Hovedtyper
Naturtypekartet med 262 polygoner totalt. Kartet har mange av de same hovedtrekkene, men ser man nærmere er det store forskjeller mellom dem!

Naturtypekart er et viktig grunnlag for arealinngripende avgjørelser i kommuner og fylker, slik som hvor vi legger hyttefelt og hvor veier skal gå. De som tar avgjørelser må kunne stole på at kartene viser korrekt informasjon om hva som finnes hvor. Når jeg ser at det er så store forskjeller mellom kart for det samme området blir jeg usikker på hvor kunnskapsbasert forvaltningen vår egentlig er. Jeg jobber på spreng med å finne ut hvordan vi kan forbedre kunnskapsgrunnlaget, altså naturtypekartene!

Muligheter og utfordringer for naturtypekartlegging i 2015

Nytt år, nye muligheter? Det som er helt sikkert er at 2015 blir et veldig spennende år for naturtypekartlegging! I april skal NiN 2.0 lanseres, og slik jeg ser det, ligger det an til at systemet blir betraktelig forbedret fra versjon 1.0. Forbedringene går både på systemets objektivitet, type-inndeling og praktisk bruk. Mye skal gjøres før lanseringen, og allerede i januar skal foreløpig versjon legges ut til ettersyn på nett. Veilederne mine har henda fulle med beskrivelser av typer og metodikk.

Jeg jobber med en studie av kvalitet i kartlegging, og resultatene mine kan ikke komme fort nok. Sommeren 2014 var vi 3 kartleggere som brukte foreløpig versjon av NiN2.0 til å kartlegge akkurat samme området. Vi vet allerede at det ble store forskjeller i kartene. Nå skal jeg finne ut hva vi har gjort forskjellig, og forhåpentligvis finne ut hvordan resultatet kan bli mer likt i senere kartlegginger.

Før resultatene er klare skal imidlertid alle håndtegna streker fra i fjor sommer digitaliseres. Det er mange timers arbeid foran en dataskjerm. Heldigvis kan nesten alt jeg finner ut nå kan settes inn i kartleggingsinstrukser og brukes til å forbedre sommerens kartleggingsresultater. Det gir motivasjon for god og effektiv forskning! Etter øktene ved datamaskinen skal resultatene gjøres om til en artikkel som blir akseptert av et internasjonalt tidsskrift. Det blir hardt arbeid, og mange tanker skal tenkes for å få til et godt resultat.

NiN-året 2015 blir også mye hardt arbeid. Først skal systemet ferdigstilles, beskrives og lanseres, og så skal alle landets kartleggere læres opp i det nye systemet. Ikke minst det siste kan bli krevende, for vi må få til bedre kvalitet på kartleggingen enn det vi fikk til sommeren 2014!

Værbilde fra feltarbeid i Valdres 2014.
Kommer sola til mitt feltområde? Sol gjør kartleggingsarbeidet mye hyggeligere. Blir det sol i NiN-året 2015? Værbilde fra feltarbeid i Valdres 2014.