Blekkspruter og skjulte skatter

Blekkspruter, for folk flest personifisert gjennom Blekkulf, er for lysteknikere uunnværlige i lysriggen. I naturtypekartlegging er de uønsket – men vanskelige å unngå. Når jeg studerer kvalitet i naturtypekart er blekkspruter noe av det jeg må håndtere, og som jeg gjerne vil kvantifisere!

Når vi kartlegger natur, tegner vi streker rundt alle de forskjellige typene natur vi finner; en rik skog, ei fuktig myr, en rabbe. Et tegna område kaller vi et polygon, og for hvert polygon noteres naturtypen det inneholder. Vi driver heldekkende kartlegging, det vil si at all naturen innenfor området skal inkluderes i et polygon og tilegnes en naturtype. Det høres vel ikke så vanskelig ut?

Noe av det jeg vil se nærmere på er hvordan kartleggerene tegner ut polygoner. Her kommer blekksprutene inn. I naturtypekart er blekkspruter uoversiktelige polygon, gjerne med lange, tynne armer som snor seg inn mellom polygon med andre naturtyper. Ofte er det nettopp slik naturen er utforma, og da må blekksprutene med. De beste kartleggerene klarer likevel å unngå dem. Jeg er ikke der enda, men håper å skjønne mer etter å ha studert flere kart i detalj!

Blekksprut
En blekksprut av verste slag kommer til syne mens jeg digitaliserer.

I 2014 var vi 3 kartleggere som kartla akkurat det samme området, med det samme systemet, i Valdres. Nå er omsider disse naturtypekartene digitalisert og klargjort for analyse. Området er ikke stort, bare én kvadratkilometer, men likevel er det utrolig store forskjeller mellom de tre kartene. Bare antallet polygon som kartleggerne har delt området i varierer fra 262 til 525, nesten akkurat det dobbelte! Kartlegging var altså ikke så enkelt likevel. Jobben nå blir å finne ut hva som er forskjellig i kartene, og sette tall på hvor forskjellige kartene egentlig er.

Skjulte skatter i kartene er en av utfordringene. Det er nemlig mulig å lage polygon med flere naturtyper i samme polygonet. Ofte er det da en dominerende naturtype og en annen naturtype som opptrer flekkvis. Flekkene kartfestes ikke direkte, men skjules i et større polygon. Jeg har tre kart som hver for seg gir meg hint om hva som befinner seg hvor, men skattejakt er vanskelig når kartene gir forskjellige hint både om hva jeg kan finne, og hvor jeg skal lete.

Anders hovedtyper
Naturtypekartet med totalt 526 polygoner, her er bare hovedtypene vist.
Heidrun Hovedtyper
Naturtypekartet med 262 polygoner totalt. Kartet har mange av de same hovedtrekkene, men ser man nærmere er det store forskjeller mellom dem!

Naturtypekart er et viktig grunnlag for arealinngripende avgjørelser i kommuner og fylker, slik som hvor vi legger hyttefelt og hvor veier skal gå. De som tar avgjørelser må kunne stole på at kartene viser korrekt informasjon om hva som finnes hvor. Når jeg ser at det er så store forskjeller mellom kart for det samme området blir jeg usikker på hvor kunnskapsbasert forvaltningen vår egentlig er. Jeg jobber på spreng med å finne ut hvordan vi kan forbedre kunnskapsgrunnlaget, altså naturtypekartene!

Advertisements